nesten, nesten jul.

og det er så sinnsjukt herlig. det er nesten flaut å si det, men selv om jeg er blitt atten og liksom voksen og alt det der, så er jeg akkurat like spendt på gavene som kommer til å ligge under treet om bare førtiåtte timer i år som jeg har vært i alle, alle år.
i dag skal det spises sosialistisk nissegrøt med vårt lille, supersøte su-lokallag. julegrøt med nisselue og verdens søteste folk må liksom til for at julestemninga skal komme for fullt.
og så kan lillejulaften bare komme. med julepynting av hele huset, tradisjonell jule-tv, familie og masse forventning.
og så julaften. vakkert, vakkert, vakkert.

desember.

desember må være noe av det vakreste som finnes. desember er en måned for alle er glade i hverandre og selv om alle stresserstresserstresser rundt for å rekke å gjøre alt de skal fordi alt skjer i desember, rekker man som regel å tenke at dette må være den vakreste tida på året, og at det snartsnartsnart er jul. er ikke det fint, vel?

jeg tror dette har utviklet seg til å bli en veldig "alt er kjempefint og positivt og bare vakkert-blogg", og det er nok fordi jeg som regel bare skriver blogg når jeg er i humør til å se verden på den måten som gjør den aller søtest. jeg har ikke helt bestemt meg for om jeg vil prøve å gjøre noe med det, å vise verden (den verden som forsåvidt egentlig ikke leser her) at min verden heller ikke alltid er en rosa boble av bare fine ting. men, som sagt; jeg vet ikke. jeg må tenke litt over bloggstruktureringa, fordi jeg nemlig har lovet meg selv litt at jeg skal vende tilbake til bloggen. etter fire måneder, liksom.

og sånn fordi jeg ikke fant en fancy og fascinerende avslutning på dette første blogginnlegget på fire måneder;
god natt, fine verden.

hvordan verden glemte at tida ikke trenger å gå så fort.

eller kanskje den bare ignorerte. den har i hvert fall bestemt seg for at sommerferien er over i overimorra. teoretisk sett i morra, men det tenker man ikke på, fordi man ikke liker teori i dag.

jeg har vært i genialistiskeste sverige med nydelige us-mennesker som det virkelig ikke kan finnes maken til i hele den store, fascinerende verden. hvor utrolig heldig er ikke jeg som kan reise som møteobservatør til et slikt koselig sted, og til og med få muligheten til å bli kjent med alle de sjarmerende? klisjeéisk nok savnes det. det savnes masse. i sverige kunne man gå på butikken og kjøpe superbillig godteri, man kunne spille kort til man måtte gå å legge seg for å være sikker på ikke å sovne under møtet dagen etter, man kunne spise eggerøre og bacon til frokost hver morgen, man kunne utvikle gigantiske mengder interner, man kunne vandre i koselige gater med sjarmerende lyskryss, man kunne nyte å være på et slikt herlig sted med slike fantastiske mennesker. tenk deg noe finere?

i dag har man feira en altforaltfor sein hannebursdag, man har vandra langs elva med julie, og man har vært pittelitt konstruktiv. i morra blir det forhåpentligvis bading og nyting av aller siste feriedag med de herligste menneskene.

regn

fordi jeg er i et regnende humør. og litt fordi det regner ute. men, akkurat nå kjenner jeg at regn bare er fint. jeg har alltid vært fascinert av regn, så, ja, dagens fascinasjon er uten tvil regn. regn lager så utrolig mange forskjellige lyder, og det kan ha så mange forskjellige slags konsistenser, så rart det enn høres ut. og, det kan ha så utrolig mange forskjellige betydninger. jeg mener; når jeg er tvunget til å gå massevis av kilometer ute i regnet når jeg egentlig ikke føler for det, kan regn være noe av det aller mest irriterende og ikke halvveis sjarmerende engang. men, når jeg kan krype opp i sofaen med kakaokopp og ei fin bok og bare høre regnet tromme mot tak og vinduer synes jeg regn er noe av det fineste. eller når jeg kan springe ut i det altoppslukende våte regnet i gummistøvler og hoppe i alle sølepyttene og vite at jeg når som helst kan gå inn igjen å vrenge av meg alle de gjennomvåte klærne og være glad og fornøyd fordi jeg har fått vært et nestenbarn igjen, for en pitteliten stund, da er regn vakkert. i dag er en sitte-inne-og-høre-regnet-tromme-dag. foreløpig har jeg ikke orket å gå for å lage kakao, men kanskje må jeg det, bare av prinsipp. og boka er bytta ut med bloggen, men bare for en liten stund. fine regnet.

prikkprikkprikk

selvom jeg egentlig ikke følte for det i det hele tatt, trykket fingrene mine blogspot.com i internettadressefeltet, og da jeg først var der gikk det ganske så automatisk å logge inn å trykke "nytt innlegg". og da er man her. skrivende, tenkende. og litt flaut beklagende, selvom man sier til seg selv at "neineinei, jeg trenger ikke unnskylde at jeg ikke har skrevet blogg på evigheter, det var jo litt av poenget med å opprette enda en ny blogg; ingen "skrivetvangstanker"" men, da jeg leste over de siste innleggende kjente jeg at jeg savner bloggen litt, selvom vi dessverre ikke har klart å utvikle et supernært forhold, som diverse søte mennesker har til sine genialistiske blogger.

da jeg leste gjennom de siste innleggende, konstaterte jeg at jeg har skrevet utrolig mye om verdensvakkerhet. og for å oppretholde tradisjonen, kan jeg fortelle at verden er sinnsjukt fin. den er sommerferiefin. den er full av sånn fin fantastisk flott (jeg hadde egentlig bare tenkt å skrive fin og fantastisk, men så ble jeg slått av bokstavrimets makt, og måtte føye til flott også) stemning. sånn stemning som man får etter å ha opplevd en halv sommerferie med genialitet. herlig genialitet i form av vakre mennesker og herlige opplevelser. oppsummering? jeg veit ikke; jeg hadde ikke egentlig tenkt å oppsummere, fordi det er så så så så mye å oppsummere at det bare blir flatt og rett fram og utrolig mye. men så slo den dårlige samvittigheten inn igjen, da; jeg skylder bloggen min å fylle den med så mye fint som mulig, siden den er blitt så nedprioritert. så, effektiv sommeroppsummering, som skal gå superfort og smertefritt:

- barbara. siste måned før sommerferien og to uker ut i sommerferien bestod av spilling av det vakreste teaterstykket med den fineste musikken og de mest geniale menneskene. og jeg fikk være en del av det. jeg føler meg fortsatt like utrolig beæra nå som det jeg gjorde da jeg fikk høre at jeg fikk min lille bonderolle. fellesskapet er ubeskrivelig, og savnet er fortsatt enormt. tidstilbakespoling, vær så snill? eller framoverspoling til neste år, når stykket igjen skal settes opp, og jeg håper jeg blir like beæra som i år. håp. kjærleik.

- buatreffet. etter et helt års planlegging kunne vi endelig, endelig endelig arrangere skrivebuatreff 2010. vakre dager med nydelige mennesker. jeg mener fortsatt at skrivebua har en ekstrem overvekt av spesielle og ubeskrivelige mennesker. og noen av dem har jeg vært så heldig å få muligheten til å bli kjent med denne sommeren. savn.

- tinaferiehusogjulie. etter at jeg såvidt hadde rukket å komme meg hjem fra buatreff, var det å sette seg på en buss sammen med julie, på vei til tina og hennes supersøte feriehus. et så utrolig fint sted! der kunne man vandre lange turer og man kunne kjøpe is og man kunne bade og man kunne se vakre filmer og man kunne ha dype og reflekterende samtaler og man kunne le masse og man kunne spise god mat og man kunne bake supersjokoladeboller. tre ubeskrivelige sommerferiedager.

- vega. en hel dags kjøretur hver vei er virkelig verdt det. superidyllisksjøparadis. og jeg fikk oppleve det med julie og en del av hennes søte familie. vakkert. isspising hver dag og kjøring av flere mil bare for å finne steder med do og totale latterkramper og generell herlig feriestemning.

- og late sommerdager. de må ikke glemmes, fordi de hører ferien til. bøker og musikk og avslapning og fine venner.

og det var en noe effektiv ferieoppsummering. jeg lover at jeg skal bli mer skriveflink i framtida.

sånn fordi det er på tide og fordi man burde ha gjort alt mulig annet

du veit, når man egentlig burde gjort alt det man skulle ha gjort for tilnærmede evigheter siden, da kommer man på alt det man heller ikke har gjort men som egentlig ikke haster, men så begynner det plutselig å haste likevel. haste masse. fordi man plutselig får en superdårlig samvittighet som sikkert egentlig kan synonymiseres med at man egentlig ikke føler for å gjøre det man skulle ha gjort for de nevnte evighetene siden. uansett; verden er fin. og i går så jeg for aller første gang i mitt liv hele meldodi grand prix, med poengutdeling og alt. i kombinasjon med fruktsalatspising med fineste tina og julie. jeg har funnet ut at grand prix egentlig er ganske så sjarmerende og stemningsfullt; tenk all fellesskapsfølelsen. alle de mangemange menneskene i alle de europas land som sitter og ser på tv akkurat samtidig. en årlig verdensbegivenhet. og, som det så fint ble påpekt; verdens største antisportslige arrangement. og det må man jo støtte. og i dag er det søndag. en varm og fin søndag med masse sol og sommerfølelse. en søndag med barbaraøving og gjøring av fornuftighet. en søndag som markerer slutten på nok ei nydelig helg. en søndag som gleder seg med alle skoleleie til mandagtirsdagonsdagtorsdagfredagsformiddag skal bli til ei ny helg med mer vakkerhet. og snart til sommerferie. hjerte.

mai

når man nærmer seg slutten på en nestensnøfyllt fjerde mai med novemberstemning, synes jeg man har lov til å spise fruktkarameller og sjokolade og smile. på en mandag. i dag har man til og med hatt sin aller, aller, aller siste mattetentamen. og det føles fint. og i helga var man på sitt aller første nbfu-sentralstyremøte. og det føles også fint. i dag tror jeg det aller meste føles fint, fordi dette er en fin dag. en fin dag som egentlig kunne vært litt mer vårlig men som har sin sjarm likevel. og jeg har intet fornuftig verdensbabbel i dag. smil til verden, og den smiler tilbake. hvis den er i humør til det. og det får vi håpe den er, fordi alle og enhver fortjener et fint smil fra verden.

hei, verden, sånn litt.

selvom jeg ikkeikkeikke har tid til å skrive noe som helst, måtte verden bare få litt oppmerksomhet, fordi den er så fin. i dag er den fin, i går var den fin, og den har egentlig vært generelt fin lenge. og det har gjort at min verdensbabling har blitt en smule nedprioritert. men, uansett; nå sier jeg endelig hei igjen, og jeg føler meg pliktoppfyllende, eller kontrollerende, eller et eller annet. jeg har ikke strukturerte tanker i dag. kanskje fordi dette har vært en utrolig nydelig og vårlig dag. våren gir meg alltid inspirasjon til å gjøre massemasse, og helst alt på en gang. og derfor, selv om jeg egentlig skulle sovet, for å være sånn omtrent i stand til å gjennomføre morradagens nynorskheldagsprøve, så sitter jeg her, og prøver å få ut noe av all min energiske babling. jeg har sett alice i wonderland i dag! sånn for å være konkret. med noen av verdens vakreste mennesker; tina, julie, hanne, jonas, elin og ane marthe. med stortstortstort smilefjes og hjerte og alt som er fint, egentlig. ohoi. og etterpå var vi fontenesittende, bunnprisvandrende, og generelt overaltbablende. kan du tenke deg noe herligere? nei, tviler. høhø, jeg har ikke noe å si som egentlig interesserer verden. jeg tror jeg sier god natt, med et håp om at alle finner verden like vakker som det jeg gjør.

tid

for, hva er vel ikke mer fascinerende? og mer skremmende? tid. det er et begrep som i hodet mitt er forbundet med både noe utrolig langsomt, og utrolig fint. når man venter og lengter etter noe som man veit skal skje, enten veldig snart, eller ikke fullt så snart, går tida sakte. den kan ofte føles som ren tortur. men, når man plutselig glemmer å tenke over at den ikke går, går den plutselig fort. og hvis man opplever noe fint, noe man vil skal vare evig, bestemmer tida seg for å løpe. og som regel bestemmer den seg for å løpe fort, fort, fort. hvor praktisk hadde det ikke vært å kunnet løpe så fort som tida gjør når man opplever noe fint, av og til? da hadde man ikke trengt å bekymre seg for gymkarakterene, da. hvor mange har ikke tenkt "vil så gjerne skru tida tilbake"-klisjéen? men, tidas übersterke makt er at den ikke kan skrus tilbake, eller stanses. man må rett og slett bare leve akkurat nå. akkurat når tida bestemmer seg for å være tilstede. jeg blir bare mer og mer fascinert. tenk om tida hadde gjort akkurat som vi ville, alltid. da kunne det kanskje vært mulig å være mange steder samtidig? og det ville rett og slett vært fantastisk. tenk hvor mye man ville fått utrettet i løpet av livet. tankespinn. da kunne man til og med kanskje ha tenkt massevis av tanker samtidig, siden man ikke hadde trengt å ta seg tid til alle; alle kunne vært tenkt på en gang. men, kanskje trenger vi en slik struktur tida tvinger oss til? hadde verden vært altfor overveldende uten? ville vi ha hatt kontroll på noe som helst? ville verden vært et sted for sammenhengende tortur, fordi alle kunne brukt akkurat så lang tid på akkurat hva de ville, uten tidsklemme? hm. spekulasjoner. og det er slikt man har tid til, når tida går sakte. i tillegg til å spise sjokolade og druer og å drikke brus. i min perfekte fantasiverden skal tida gå fort når man føler for det, og sakte når man føler for det. enkelt og greit. men, jeg tror jeg dropper samtidighetsprinsippet; blir altfor komplisert og uoversiktelig.

og sånn apropos tid, vil man benytte anledningen til å gratulere verdensbesteisabel med tjueårsdagen. hun er blitt stor jente, jo!

lørdagsmorgen

egentlig er det altforaltfor tidlig til i det heletatt å være oppe. i hvert fall er det altfor tidlig til allerede å ha rukket å kjøre en time hjem fra hytta, dusje, og å bli inspirert av diverse søte bloggmennesker. siden dette er en dag som for det aller meste mest sannsynlig kommer til å bli brukt på venting, venting og atter venting, er det i hvert fall tidlig. altfor tidlig. uansett. verden er fin.
på onsdag reiste jeg til hytta. rett og slett. og der skjedde hytteting. søte hytteting, vel å merke. onsdag, torsdag og fredag kan oppsummeres med kortspilling, skigåing, spising, familie og familievenner. og blåmerker, de må ikke glemmes; jeg er ekstremt dårlig på superbratte skibakker med venstresvinger og dolper. men, fint var det uansett.
nå er det vel egentlig tid for frokost, etterfulgt av nyting av nestnestsiste påskeferiedag, og venting på qatarfamiliehjemadkomst.

de siste dagers fascinasjon

påskeferie er en tid for fascinasjoner, som i form av nydelig jentekveld/overnatting hos hanne, med hanne (logisk nok), julie og delvis elisabeth. der ble det spist frukt med smeltet sjokolade (smeltet sjokolade med frukt?), det ble spilt bokstavleken med egenoppfunnede tema (varme gjenstander ble etter hvert en gjenganger), og ellers massevis av generell søthet. og klokkestilling, som innebar kjempesein oppståing i går. men, det likes. vi spiste massevis av frokost, og altfor fort måtte det kjøres hjem. slike søte kvelder/netter/morgendager huskes for alltid. resten av gårsdagen bestod for det meste av msn-møte med buatreffarrangører og middag hos besteforeldre.
i dag har man blant annet vært på øra med hanne og torunn, hvor det ble invistert i übersøt datasekk, hims "screamworks- love in theory and practice", krafttak mot kreft, domussalat og sjokoladehjerter. og jeg er oppriktig bekymra for min økonomi for tida. vi har funnet ut at undertøysavdelinga på lindex er utrolig underholdende, og vi har prøvd kostymer på nille. jeg fører denne finefine mandagen opp på lista over mandager det er verdt å bevare i hjertet.

overtro

faktisk. julie og jeg har psyka hverandre opp på skumle opptak som plutselig ligger inne på min daisy-spiller uten at jeg har tatt dem opp. på slike opptak (egentlig i entall) snakker en stemme tydelig om noe uforståelig med masse sus i bakgrunnen. og klokka kjempeseint en fredagskveld kan det være ganske skummelt. når huset i tillegg lager skumle lyder, tør vi egentlig ikke gjøre annet enn å krype sammen i sofaen og kaste ut tilfeldige ord for å lette på stemninga. vi fant ut at egentlig ble det en ganske fornuftig samtale ut av alle disse orda, og det var søtt. ellers brukte vi kvelden på høring av massemasse fin musikk, kortspilling, spise påskeeggilillakartong, og å snakke om heller dystre tema. nå er jeg aleine i huset som føles supergigantisk, og jeg må fylle alle tomrom med him og breaking benjamin, fordi det er minner fra for altfor lenge sida. og man skal vel egentlig bruke lørdagsnatta på soving.

det er vår, og man har massevis av fredagsfølelse

er ikke det fint, vel? selv om det fortsatt ligger snø langs veikantene, og man av og til må tråkke over gigantsnøhauger som bare ligger der, er det likevel vår. det er likevel slik at man kan puste inn den friske vårlufta, føle at sommeren nærmer, nærmer, nærmer seg. og det er så herlig, herlig, herlig. man kan gå lenge, lenge ute uten å bli kald; det har julie og jeg praktisert i dag. i tillegg har vi inviet påska med julies første og mitt mangeende freiapåskeeggilillakartong, siden vi begge hadde massevis av fin fredagsfølelse i dag, og siden morradagens fredag innebærer påske, passa det utrolig fint. enig? fint; enighet varer lengst. sånn til sammen tror jeg vi gikk ute og skravla hull i hodet på verden og oss selv i to timer. vi gikk til vår alles kjære og søte barnehage, hvor vi satt på den minnerike kyllingdissa og spiste påskeegg og drakk iste. kan verden bli vakrere? jeg fører kvelden inn i hjerneinnebygde vakkerhetsminnebokting. egentlig har jeg lovet meg selv at jeg skal være flink og legge meg tidlig i kveld; få massevis av den etterlengtede søvnen som diverse gymøktplanskriving og matteprøvepugging har tatt en del av i det siste, men jeg føler meg ikke trøtt i det heletatt. typisk. jeg tror egentlig det bare er vårlig og påskelig. og det likes jo. hør på snow patrol og ønsk våren, påska og verdens vakkerhet velkommen.

matte er teit i dag.

ja, absolutt. hvorfor skal alt man må gjøre til i morra være så ekstremt lite fristende? slik er det med dagens matte, eller morradagens matteprøve, om du vil. jeg finnes ikke motivert, selv om jeg veit, veit, veit at matte er avgangsfag i år og at jeg derfor må, må, må jobbe skikkelig. blæh. mattepuggepausene blir lengre og lengre, og oppgavene blir bare større og større. og prøven nærmer seg med større og større skritt. inspirerende, ikke sant?

for å skrive om noe litt morsommere, så har jeg funnet ut at fjesboka gjør meg utrolig dialektforvirra. på statusoppdateringene mine, skriver jeg konsekvent bokmål. jeg aner ikke hvorfor, det har bare blitt slik. men, hvis noen kommenterer statusen min på dialekt, svarer jeg alltid på dialekt, og hvis noen kommenterer på bokmål/nynorsk, svarer jeg på bokmål, litt avhengig av hvilke mennesker det er snakk om. men, når både et dialektmenneske og et bokmålmenneske kommenterer samme status, da har jeg et dilema. for, skal jeg da legge inn min kommentar på bokmål, på dialekt eller en blanding? nå i det siste har jeg funnet ut at blandingsvarianten står sterkest, selvom det ser utrolig, utrolig dumt ut. nå i dag liker jeg å skylde på min matteinfiserte hjerne, men siden hjernen min heldigvis ikke alltid er matteinfisert, kan jeg ikke skylde på det hele tida. hah, der har man en positiv ting med matte. det er det jeg alltid har sagt; man får fornuft ut av å blogge.
når man kan skrive mange linjer om at fjesboka gjør en dialektforvirra, da sier det seg selv at man har meget, meget lite lyst til å gå tilbake til det man egentlig bør bruke tida på. akkurat nå, i skrivende stund, er klokka nitten null tre, noe som vil si at det er tjuesju minutter til cæsar. når jeg har publisert dette innlegget, er det kanskje tjuefire minutter igjen. og, innen jeg får åpna matteboka på riktig sted, funnet oppgava, og faktisk fått begynt å regne, er det kanskje bare tjue minutter. ja, jeg greier tjue minutter med matte før en halvtimes cæsar-pause. det blir bra, absolutt. veldig absolutt.

;

verdensmandag

ja, for det er det det er, en verdensmandag. en helt ny dag for hele verdens befolkning, og den er en mandag. jeg tror jeg liker denne mandagen. hvorfor? jo, fordi den, og tidligere dager, har inneholdt ekstreme mengder genialitet. jeg har fått en greie for lister, og derfor:

denne mandagen likes fordi
- det kan tenkes tilbake på massevis av vakre minner fra et übergenialistisk kurs med mange fantastiske mennesker, og på en meget, meget nydelig ukm-helg med enda flere herlige mennesker. der bytta folk klær og andre ligna på band-vokalister og enda andre spilte nydelig musikk så man omtrent får vondt i hjertet. og man ønsker tilbake til all vakkerhet.
- våren er nesten her. sola skinner så den nesten varmer, og snøen er nesten litt forsvunnet. dessuten synger fuglene, og det skaper massevis av vårstemning.
- jeg har nett. gårsdagen innebar nemlig en hjemadkommelse uten.
- snart, snart, snart er det påske. det vil si vakker frihet og at min mammafamilie kommer hjem fra qatar hvor de har bodd i ett og et halvt år.
- verden er generelt fin og inspirerende, og den er full av nydelige mennesker, som jeg er utrolig, utrolig glad i.

nå skal jeg tenke jordbær og forberede meg til nbfu-telefonmøte og buatreffarrangør-msn-møte og spise bringebærdrops uten komma.

mandager uten skole kan likes.

ja, det kan de så absolutt. det å våkne til tre søte tekstmeldinger om at skolen mest sannsynlig er stengt på grunn av snøras, er ikke å forakte. etter massevis av stress og fram-og-tilbake-sending av meldinger til diverse mennesker, kunne man konstatere at mandag den femtende mars erlik en fridag. jess. man kan late som om man skal gjøre massevis av lekser, selv om man veit at det egentlig ikke kommer til å bli noe som helst av.

så, hva skal man egentlig bruke dagen til? jeg har ikke peiling. jeg håper på søt kreativitet og på litt effektivitet. og det må pakkes til morradagens (og resten av ukas) kurs på huseby kompetansesenter med massevis av genialistiske blindinger. det likes, det også. ja, jeg kan konkludere med at dette er en dag som kan likes, sånn generelt.

ellers funker verden bra. i går overvar (hvordan bøyes å overvære, egentlig?) jeg et av de fineste teaterstykkene jeg har sett; sangen om den røde rubin anbefales på det sterkeste. jeg elsker kjærlighet, og at den kan forekomme i så mange forskjellige former og fasonger og farger og nydelighet. det er fascinasjon, det.

og nå er det øravandring med tina og julie. dagen blir bare mer og mer søt!

hei.

hei. jeg følte for å si hei til verden, enda en gang, på enda et nytt sted. med små bokstaver og egentlig ingen peiling på hva jeg vil dele med den. jeg ble bare plutselig inspirert til å bable verden hodet fullt igjen, eller noe.
så, hvorfor en tredje blogg, jeg som irriterer meg grønn (eller gul, eller blå eller rødt eller noe helt annet) over at folk e
ndrer bloggadresser i tide og utide? jeg som stadig ergrer meg over at jeg ikke kan finne igjen de søte og fine bloggene jeg leste så flittig mens de ennå befant seg på riktig sted? nei, jeg veit ikke; jeg har visst brutt med mine egne prinsipper. jeg tror det har noe å gjøre med at jeg synes det blir så uendelig merkelig å begynne på nytt med bloggingen på en blogg hvor jeg sist skrev om livet mitt for lenge, lenge siden, da det kanskje var helt annerledes enn det er nå. skjønt; livet mitt har ikke endra seg særlig siden november (eller når det egentlig var jeg skrev siste innlegg på min forrige blogg). jeg har ikke bare brutt med prinsippene på det området, jeg har også brutt med prinsippene mine som går ut på å holde meg så grammatisk som bare mulig. siden jeg ennå ikke har brukt en eneste stor bokstav i dette innlegget, kan du vel ganske så automatisk konkludere med at prinsippet er brutt. men, æsj. greia er at de små bokstavene er så mye, mye finere enn de store; de store er bare store (logisk nok) og skumle.
ok. dette har jeg egentlig ikke tid til. jeg skal skrive et foredrag om shakespeare som jeg skal holde foran min kjære klasse i morra. herlig. så, hvis du lurer på hvorfor i all verden jeg bestemte meg for å opprette ny blogg akkurat nå, denne snøfyllte søndagen i mars (som egentlig skulle vært en vårdag), like etter en meget intensiv (ikke akkurat) øving til musikkspillet lady arbuthnot, og like før (om fire timer) det skal gåes på teater med mine kjære venner tina og julie, har du svaret akkurat her; jeg liker ikke å skrive foredrag, selv om shakespeare er et meget interessant menneske. men, interessant eller lite interessant, det må gjøres. og, neste gang jeg blir lei av å skrive foredrag, kan jeg endre blogginnstillinger. ja. genialistisk.

;