sånn fordi det er på tide og fordi man burde ha gjort alt mulig annet

du veit, når man egentlig burde gjort alt det man skulle ha gjort for tilnærmede evigheter siden, da kommer man på alt det man heller ikke har gjort men som egentlig ikke haster, men så begynner det plutselig å haste likevel. haste masse. fordi man plutselig får en superdårlig samvittighet som sikkert egentlig kan synonymiseres med at man egentlig ikke føler for å gjøre det man skulle ha gjort for de nevnte evighetene siden. uansett; verden er fin. og i går så jeg for aller første gang i mitt liv hele meldodi grand prix, med poengutdeling og alt. i kombinasjon med fruktsalatspising med fineste tina og julie. jeg har funnet ut at grand prix egentlig er ganske så sjarmerende og stemningsfullt; tenk all fellesskapsfølelsen. alle de mangemange menneskene i alle de europas land som sitter og ser på tv akkurat samtidig. en årlig verdensbegivenhet. og, som det så fint ble påpekt; verdens største antisportslige arrangement. og det må man jo støtte. og i dag er det søndag. en varm og fin søndag med masse sol og sommerfølelse. en søndag med barbaraøving og gjøring av fornuftighet. en søndag som markerer slutten på nok ei nydelig helg. en søndag som gleder seg med alle skoleleie til mandagtirsdagonsdagtorsdagfredagsformiddag skal bli til ei ny helg med mer vakkerhet. og snart til sommerferie. hjerte.