oslosommer

og der var denne fantastiske sommeren nesten over. men, heldigvis bare nesten. nesten. i dag er første ordentlige dagen hjemme på lille, fine sunndalsøra i løpet av hele sommer; forrige gang jeg var hjemme (for litt over ei uke siden) rakk jeg egentlig bare å sove, sove og sove, og å feire familieselskap. så, det er først nå jeg rekker å virkelig nyte å være hjemme på mitt kjære hjemsted, som jeg nå virkelig innser at jeg kommer til å savne utrolig, utrolig mye når jeg om under to uker flytter for godt.

så, hva får meg til å kalle denne sommeren så fantastisk når jeg gnåler sånn om mitt hjemmesavn? jo, denne oslo- og leirsommeren har vært så utrolig full av inntrykk. jeg har opplevd så fantastisk mye, og alt er egentlig ganske så ubeskrivelig. og hvorfor har jeg ikke skrevet blogg, som jeg lovte at jeg skulle? jeg aner ikke. jeg har virkelig ingen god unnskyldning, ingen unnskyldning i det hele tatt, egentlig. det eneste jeg kan si, er at tida har gått så ekstremt fort; jeg har nesten ikke rukket å tenke. helt utrolig. og, siden det har skjedd så mye, har dessverre ikke blogging stått øverst på prioriteringslista. beklager så meget. det skal bli bedre, jeg lover, høhøhø.

ok, supereffektiv oppsummering:
den første måneden bestod av fantastiske oslo. jeg trodde aldri, aldri jeg kom til å bli så glad i oslo som jeg faktisk har blitt. jeg trodde heller aldri jeg kom til å bli så glad i, og ikke minst fascinert av, min kjære sommerjobb som jeg ble; adaptor i mitt hjerte. jeg skal absolutt ikke skrive noe langt foredrag om alle mine spennende og varierte arbeidsoppgaver, det holder nok bare å si at jeg gledet meg til å gå på jobb hver eneste dag, og at jeg gjerne skulle blitt der en evighet eller ti. jeg bodde i en superfin leilighet (sammen med en svært stille, men absolutt hyggelig samboer, sindre), ikke langt fra sentrum. følte meg hjemme der med en eneste gang! var utrolig fint å ha et (nesten) helt eget hjem i en måned, hvor jeg (nesten) kunne gjøre akkurat som jeg ville, og hvor (nesten) ingen blandet seg borti hvordan jeg levde livet mitt. fantastisk! jeg fikk besøk av utrolig mange fantastiske mennesker i løpet av sommeren, så jeg trengte aldri å føle meg alene. både elin, ellinor, natalie og isabel beæret meg med sitt herlige nærvær i løpet denne fine julimåneden. selvfølgelig satte de forferdelige, tragiske, uforståelige hendelsene tjueandre juli et utrolig preg på både meg og på tilværelsen. jeg kunne skrevet mange, mange blogginnlegg om dette, men alt er egentlig sagt, alle ord er brukt minst tusen ganger. det eneste jeg kan gjøre, er å uttrykke min store, store sorg, og dype, dype, dype medfølelse. jeg sender fortsatt mange, mange tanker til ofrene og deres pårørende hver eneste dag. det fineste med å være i oslo disse fæle og utrolig stille dagene, var at jeg fikk overvære den vakre markeringa på rådhusplassen mandagen etter. virkelig en stor, stor opplevelse; tenk, så utrolig mange mennesker samlet på ett sted, alle i sympati.
like etter den fantastiske oslomåneden som ga meg så utrolig mye, var det å sette kursen for fantastiske hurdal, og unguke, arrangert av blindeforbundets barne- og ungdomsavdeling. der var omtrent sytti mennesker (deltagere, ledsagere og arrangører) samlet til en unik uke med massevis av spennende aktiviteter, og ikke minst til genialt sosialt samvær. tror aldri jeg har opplevd ei uke som har gått så fort noen gang! uka kan rett og slett ikke beskrives; skulle gjerne ha opplevd den igjen, igjen, igjen og ijgen. alle folka, og ikke minst stemninga, har etterlatt et ekstremt savn inni hjertet mitt. etterpå fulgte to supereffektive dager hjemme, før det bar avgårde tilbake til oslo, og norsk lyd- og blindeskriftbiblioteks uforglemmelige skriveleir. en så fantastisk opplevelse, med en så utrolig gjeng skal man virkelig lete lenge etter! så utrolig mange inntrykk er dypt plassert i hjertet mitt, og de kommer aldri til å forsvinne derfra, jeg er helt, helt sikker. både alle leirens deltagere, ledsagere, kursholdere og sjefer er unike sjeler, som det ikke finnes maken til i hele den store, vide verden. det ble skrevet så utrolig mange herlige, rørende og magiske tekster i løpet av uka, og jeg er sikker på at årets skriveleirlydbok (som ble lest inn i nlbs studio på lørdag) kommer til å bli en av de absolutt beste! så, i går bar det endelig hjemover. selv om disse seks ukene har vært helt unike, var det utrolig herlig å være hjemme igjen, og vite at jeg ikke skal tilbake til oslo før om fem dager (høhø). i dag har jeg unnagjort det første av bømloshoppinga, med mamma, elin og mona; fikk kjøpt to supersøte sengesett, håndklær, kopp og skål, duker og gulvteppe, te og litt mer, det meste lilla og/eller blomstrete. blir nok utrolig fint. jeg kjenner egentlig at jeg gleder meg litt til å innrede rommet mitt der nede. at flytting nærmer seg med sånne gigantstormskritt er både utrolig spennende og en stor smule skummelt. jeg synes det er så utrolig rart at jeg, når sunndalsskoleåret starter på torsdag, verken skal begynne på barne- ungdoms- eller videregåendeskolen. det gikk skikkelig opp for meg at jeg virkelig er ferdig med det trygge, skjermede tettstedlivet mitt da jeg vandra rundt og "nøt øra" med elin og mona, og de snakket om skolesaker og skoleturer og skolestart. herregud, jeg skal langt bort. helt bort til en ny tilværelse. en helt ny og ukjent tilværelse. gud, jeg er blitt stor. stor! jeg er jo ikke stor! hjelp!

ok, jeg lover å skrive snart igjen. jeg må jo virkelig øve meg. hei, smil!

heioghadetjanuar, heifebruar.

hvorfor tror du jeg skriver blogg i dag? joda, det er fordi jeg egentlig skal pugge til religionsprøve. og, som dem som kjenner meg enten ittelitt eller litt bedre vet, skriver jeg alltid blogg når jeg har andre ting å gjøre, ergo når jeg absolutt ikke har tid.

jeg skal aldri bli religiøs. morradagens prøve handlr om islam, og jeg klarer fortsatt ikke å slutte å undre meg over at folk som bekjenner seg til slike monoteistiske religioner som islam og kristendommen og jødedommen klarer å elske en så iskald og hard og følelsesløs gud som denne såkalte allmektige er. det bare, gir ikke mening oppi hodet mitt i det hele tatt. ok, jeg kjenner at jeg ikke skal begynne en dyp og konstruktiv religionsdiskusjon nå, måtte bare få ut litt frustrasjon. men, yeeey, det er snart litt sånn våraktig! i dag skinte sola litt inn klasseromsvinduet vårt, og det er alltids en veldig, veldig fin begynnelse. selvom vinteren er supersupernydelig, kjenner jeg at det skal bli godt med varme og isfrie veier igjen.

det som er utrolig komplisert med å skrive blogg, er at jeg aldri, aldri kommer på noen skikkelig avslutning. ikke det at jeg egentlig kommer på så mye fornuftig å fylle selve innlegget med heller, men, jeg føler det blir mer fornuftig enn avslutninga. men jeg trøster meg med at de som tjener massevis av hundretusenkroner på bloggen sin ikke alltid har en særlig kreativ avslutning på innleggene sine de heller.

og så vender man sakte men sikkert tilbake til pugginga.

mai

når man nærmer seg slutten på en nestensnøfyllt fjerde mai med novemberstemning, synes jeg man har lov til å spise fruktkarameller og sjokolade og smile. på en mandag. i dag har man til og med hatt sin aller, aller, aller siste mattetentamen. og det føles fint. og i helga var man på sitt aller første nbfu-sentralstyremøte. og det føles også fint. i dag tror jeg det aller meste føles fint, fordi dette er en fin dag. en fin dag som egentlig kunne vært litt mer vårlig men som har sin sjarm likevel. og jeg har intet fornuftig verdensbabbel i dag. smil til verden, og den smiler tilbake. hvis den er i humør til det. og det får vi håpe den er, fordi alle og enhver fortjener et fint smil fra verden.

de siste dagers fascinasjon

påskeferie er en tid for fascinasjoner, som i form av nydelig jentekveld/overnatting hos hanne, med hanne (logisk nok), julie og delvis elisabeth. der ble det spist frukt med smeltet sjokolade (smeltet sjokolade med frukt?), det ble spilt bokstavleken med egenoppfunnede tema (varme gjenstander ble etter hvert en gjenganger), og ellers massevis av generell søthet. og klokkestilling, som innebar kjempesein oppståing i går. men, det likes. vi spiste massevis av frokost, og altfor fort måtte det kjøres hjem. slike søte kvelder/netter/morgendager huskes for alltid. resten av gårsdagen bestod for det meste av msn-møte med buatreffarrangører og middag hos besteforeldre.
i dag har man blant annet vært på øra med hanne og torunn, hvor det ble invistert i übersøt datasekk, hims "screamworks- love in theory and practice", krafttak mot kreft, domussalat og sjokoladehjerter. og jeg er oppriktig bekymra for min økonomi for tida. vi har funnet ut at undertøysavdelinga på lindex er utrolig underholdende, og vi har prøvd kostymer på nille. jeg fører denne finefine mandagen opp på lista over mandager det er verdt å bevare i hjertet.

verdensmandag

ja, for det er det det er, en verdensmandag. en helt ny dag for hele verdens befolkning, og den er en mandag. jeg tror jeg liker denne mandagen. hvorfor? jo, fordi den, og tidligere dager, har inneholdt ekstreme mengder genialitet. jeg har fått en greie for lister, og derfor:

denne mandagen likes fordi
- det kan tenkes tilbake på massevis av vakre minner fra et übergenialistisk kurs med mange fantastiske mennesker, og på en meget, meget nydelig ukm-helg med enda flere herlige mennesker. der bytta folk klær og andre ligna på band-vokalister og enda andre spilte nydelig musikk så man omtrent får vondt i hjertet. og man ønsker tilbake til all vakkerhet.
- våren er nesten her. sola skinner så den nesten varmer, og snøen er nesten litt forsvunnet. dessuten synger fuglene, og det skaper massevis av vårstemning.
- jeg har nett. gårsdagen innebar nemlig en hjemadkommelse uten.
- snart, snart, snart er det påske. det vil si vakker frihet og at min mammafamilie kommer hjem fra qatar hvor de har bodd i ett og et halvt år.
- verden er generelt fin og inspirerende, og den er full av nydelige mennesker, som jeg er utrolig, utrolig glad i.

nå skal jeg tenke jordbær og forberede meg til nbfu-telefonmøte og buatreffarrangør-msn-møte og spise bringebærdrops uten komma.

mandager uten skole kan likes.

ja, det kan de så absolutt. det å våkne til tre søte tekstmeldinger om at skolen mest sannsynlig er stengt på grunn av snøras, er ikke å forakte. etter massevis av stress og fram-og-tilbake-sending av meldinger til diverse mennesker, kunne man konstatere at mandag den femtende mars erlik en fridag. jess. man kan late som om man skal gjøre massevis av lekser, selv om man veit at det egentlig ikke kommer til å bli noe som helst av.

så, hva skal man egentlig bruke dagen til? jeg har ikke peiling. jeg håper på søt kreativitet og på litt effektivitet. og det må pakkes til morradagens (og resten av ukas) kurs på huseby kompetansesenter med massevis av genialistiske blindinger. det likes, det også. ja, jeg kan konkludere med at dette er en dag som kan likes, sånn generelt.

ellers funker verden bra. i går overvar (hvordan bøyes å overvære, egentlig?) jeg et av de fineste teaterstykkene jeg har sett; sangen om den røde rubin anbefales på det sterkeste. jeg elsker kjærlighet, og at den kan forekomme i så mange forskjellige former og fasonger og farger og nydelighet. det er fascinasjon, det.

og nå er det øravandring med tina og julie. dagen blir bare mer og mer søt!