hei, verden, sånn litt.

selvom jeg ikkeikkeikke har tid til å skrive noe som helst, måtte verden bare få litt oppmerksomhet, fordi den er så fin. i dag er den fin, i går var den fin, og den har egentlig vært generelt fin lenge. og det har gjort at min verdensbabling har blitt en smule nedprioritert. men, uansett; nå sier jeg endelig hei igjen, og jeg føler meg pliktoppfyllende, eller kontrollerende, eller et eller annet. jeg har ikke strukturerte tanker i dag. kanskje fordi dette har vært en utrolig nydelig og vårlig dag. våren gir meg alltid inspirasjon til å gjøre massemasse, og helst alt på en gang. og derfor, selv om jeg egentlig skulle sovet, for å være sånn omtrent i stand til å gjennomføre morradagens nynorskheldagsprøve, så sitter jeg her, og prøver å få ut noe av all min energiske babling. jeg har sett alice i wonderland i dag! sånn for å være konkret. med noen av verdens vakreste mennesker; tina, julie, hanne, jonas, elin og ane marthe. med stortstortstort smilefjes og hjerte og alt som er fint, egentlig. ohoi. og etterpå var vi fontenesittende, bunnprisvandrende, og generelt overaltbablende. kan du tenke deg noe herligere? nei, tviler. høhø, jeg har ikke noe å si som egentlig interesserer verden. jeg tror jeg sier god natt, med et håp om at alle finner verden like vakker som det jeg gjør.

tid

for, hva er vel ikke mer fascinerende? og mer skremmende? tid. det er et begrep som i hodet mitt er forbundet med både noe utrolig langsomt, og utrolig fint. når man venter og lengter etter noe som man veit skal skje, enten veldig snart, eller ikke fullt så snart, går tida sakte. den kan ofte føles som ren tortur. men, når man plutselig glemmer å tenke over at den ikke går, går den plutselig fort. og hvis man opplever noe fint, noe man vil skal vare evig, bestemmer tida seg for å løpe. og som regel bestemmer den seg for å løpe fort, fort, fort. hvor praktisk hadde det ikke vært å kunnet løpe så fort som tida gjør når man opplever noe fint, av og til? da hadde man ikke trengt å bekymre seg for gymkarakterene, da. hvor mange har ikke tenkt "vil så gjerne skru tida tilbake"-klisjéen? men, tidas übersterke makt er at den ikke kan skrus tilbake, eller stanses. man må rett og slett bare leve akkurat nå. akkurat når tida bestemmer seg for å være tilstede. jeg blir bare mer og mer fascinert. tenk om tida hadde gjort akkurat som vi ville, alltid. da kunne det kanskje vært mulig å være mange steder samtidig? og det ville rett og slett vært fantastisk. tenk hvor mye man ville fått utrettet i løpet av livet. tankespinn. da kunne man til og med kanskje ha tenkt massevis av tanker samtidig, siden man ikke hadde trengt å ta seg tid til alle; alle kunne vært tenkt på en gang. men, kanskje trenger vi en slik struktur tida tvinger oss til? hadde verden vært altfor overveldende uten? ville vi ha hatt kontroll på noe som helst? ville verden vært et sted for sammenhengende tortur, fordi alle kunne brukt akkurat så lang tid på akkurat hva de ville, uten tidsklemme? hm. spekulasjoner. og det er slikt man har tid til, når tida går sakte. i tillegg til å spise sjokolade og druer og å drikke brus. i min perfekte fantasiverden skal tida gå fort når man føler for det, og sakte når man føler for det. enkelt og greit. men, jeg tror jeg dropper samtidighetsprinsippet; blir altfor komplisert og uoversiktelig.

og sånn apropos tid, vil man benytte anledningen til å gratulere verdensbesteisabel med tjueårsdagen. hun er blitt stor jente, jo!

lørdagsmorgen

egentlig er det altforaltfor tidlig til i det heletatt å være oppe. i hvert fall er det altfor tidlig til allerede å ha rukket å kjøre en time hjem fra hytta, dusje, og å bli inspirert av diverse søte bloggmennesker. siden dette er en dag som for det aller meste mest sannsynlig kommer til å bli brukt på venting, venting og atter venting, er det i hvert fall tidlig. altfor tidlig. uansett. verden er fin.
på onsdag reiste jeg til hytta. rett og slett. og der skjedde hytteting. søte hytteting, vel å merke. onsdag, torsdag og fredag kan oppsummeres med kortspilling, skigåing, spising, familie og familievenner. og blåmerker, de må ikke glemmes; jeg er ekstremt dårlig på superbratte skibakker med venstresvinger og dolper. men, fint var det uansett.
nå er det vel egentlig tid for frokost, etterfulgt av nyting av nestnestsiste påskeferiedag, og venting på qatarfamiliehjemadkomst.