hvordan verden glemte at tida ikke trenger å gå så fort.

eller kanskje den bare ignorerte. den har i hvert fall bestemt seg for at sommerferien er over i overimorra. teoretisk sett i morra, men det tenker man ikke på, fordi man ikke liker teori i dag.

jeg har vært i genialistiskeste sverige med nydelige us-mennesker som det virkelig ikke kan finnes maken til i hele den store, fascinerende verden. hvor utrolig heldig er ikke jeg som kan reise som møteobservatør til et slikt koselig sted, og til og med få muligheten til å bli kjent med alle de sjarmerende? klisjeéisk nok savnes det. det savnes masse. i sverige kunne man gå på butikken og kjøpe superbillig godteri, man kunne spille kort til man måtte gå å legge seg for å være sikker på ikke å sovne under møtet dagen etter, man kunne spise eggerøre og bacon til frokost hver morgen, man kunne utvikle gigantiske mengder interner, man kunne vandre i koselige gater med sjarmerende lyskryss, man kunne nyte å være på et slikt herlig sted med slike fantastiske mennesker. tenk deg noe finere?

i dag har man feira en altforaltfor sein hannebursdag, man har vandra langs elva med julie, og man har vært pittelitt konstruktiv. i morra blir det forhåpentligvis bading og nyting av aller siste feriedag med de herligste menneskene.

regn

fordi jeg er i et regnende humør. og litt fordi det regner ute. men, akkurat nå kjenner jeg at regn bare er fint. jeg har alltid vært fascinert av regn, så, ja, dagens fascinasjon er uten tvil regn. regn lager så utrolig mange forskjellige lyder, og det kan ha så mange forskjellige slags konsistenser, så rart det enn høres ut. og, det kan ha så utrolig mange forskjellige betydninger. jeg mener; når jeg er tvunget til å gå massevis av kilometer ute i regnet når jeg egentlig ikke føler for det, kan regn være noe av det aller mest irriterende og ikke halvveis sjarmerende engang. men, når jeg kan krype opp i sofaen med kakaokopp og ei fin bok og bare høre regnet tromme mot tak og vinduer synes jeg regn er noe av det fineste. eller når jeg kan springe ut i det altoppslukende våte regnet i gummistøvler og hoppe i alle sølepyttene og vite at jeg når som helst kan gå inn igjen å vrenge av meg alle de gjennomvåte klærne og være glad og fornøyd fordi jeg har fått vært et nestenbarn igjen, for en pitteliten stund, da er regn vakkert. i dag er en sitte-inne-og-høre-regnet-tromme-dag. foreløpig har jeg ikke orket å gå for å lage kakao, men kanskje må jeg det, bare av prinsipp. og boka er bytta ut med bloggen, men bare for en liten stund. fine regnet.