lady arbuthnott 2011

ok, jeg er en smule redd for at jeg har tatt meg en stor mengde vann over hodet nå. tenk å skulle beskrive noe slikt i et skarve blogginnlegg. tenk å skulle sette ord på slike utrolige følelser og en slik fantastisk opplevelse og et slikt unikt fellesskap.
jeg er ganske sikker på at lady arbuthnott - frua på elverhøi må være et av de vakreste musikkspillene som eksisterer. det har, helt siden jeg var bittebittelita, vært en av mine største drømmer å få være med på å gjøre spillet til det det er. og i fjor, i det fine år 2010, fikk jeg endelig sjansen for første gang. og det var akkurat så fantastisk som jeg hadde trodd. utrolig morsomt, utrolig givende, og ikke minst lærerikt. i år fikk jeg heldigvis også lov til å være med. jeg føler meg så utrolig beæret. og i år har fantastiskheta og genialiteten og fellesskapet om mulig vært enda mer unikt enn i fjor. selvfølgelig har det vært ekstremt intensivt, med øvinger hver dag til langt på kveld den siste måneden, og visst har jeg vært fysisk sliten, men det er bare så utrolig verdt det. resultatet ble så fantastisk bra. og tilbakemeldingene vi har fått har vært så supre. og det gjør det bare enda morsomere å spille for nesten fullsatt sal hver dag i de ti dagene forestillingene pågikk. og folka. folka kunne fått tusen blogginnlegg bare for seg selv. helst skulle jeg skrevet flere rosende sider om hver enkelt. jeg beundrer dem alle, virkelig. både på og bak scena finnes det så utrolig mange bra folk som gjør en så aldeles fantastisk jobb. hver eneste sjel gir forestillinga en ekstra liten detalj som gir forestillinga tusen ganger det lille ekstra. fellesskapet er, som nenvt, utrolig unikt. og jeg savner, savner, savner det hele. det er så utrolig merkelig og trist å ikke møte folka jeg enten har snakka mye med hver eneste dag en hel måned, bare sagt hei til innimellom, eller bare smilt til i gangen, hver dag lenger. jeg håper vi alle sammen kan få oppleve det samme neste år. jeg håper vi igjen kan lage en så fantastisk forestilling som vi gjorde i år. jeg håper alle sammen velger å komme tilbake til det unike fellesskapet ett år, nei, hundre år, til. fantastisk er vel ordet som kan oppsummere det hele, siden det er det ordet jeg først tenker på å bruke når jeg skal beskrive dette eventyret. fantastisk unikt.

hei igjen, fine verden, fine blogg.

vet du? i dag skal jeg verken egentlig sove eller pugge religion. jeg skal ikke pugge religion av den enkle grunn at jeg er ferdig med videregående og da også med religionsfaget for evig, evig, evig og alltid, og jeg skal ikke sove fordi det er sommerferie og jeg kan sove akkurat så lenge jeg vil i morra. så, derfor; bloggpower nesten helt uten grunn. les: nesten. for, en liten grunn er det likevel. siden jeg (skummelt nok) er ferdig med videregående, vil jo det si at jeg skal flytte langt, langt bort til et helt annet sted for å gjøre helt nye ting. det fine stedet er bømlo folkehøgskole. siden jeg skal reise fra det avsidesliggende stedet sunndalsøra og til det minst like avsidesliggende stedet bømlo, betyr jo det at jeg blir nødt til å reise fra alle mine kjære, fine, nydelige, fantastiske venner. siden jeg er en smule redd for at jeg rett og slett ikke vil ha mulighet til å oppdatere alle som fortjener det på alt det nye (og forhåpentligvis) spennende som kommer til å skje i livet mitt framover, tror jeg det er en bra ting å begynne å blogge skikkelig igjen. og, da trenger jeg en liten tilvending før jeg blir nødt til å begynne for fullt. derfor har jeg planer om å gjøre mitt beste for å blogge om fine og fascinerende ting allerede i sommer. så, høhø, jeg håper jeg klarer det. tror jeg må gjøre det til et slags seriøst års/sommer/etellerannet mål. lykke til til meg selv!